Reisen opp:
Da jeg kjørte oppover på fredag, trodde jeg at jeg måtte kjøre feil. Jeg kom meg jo ikke fra jobben på det tidspunktet jeg hadde planlagt, så fikk ikke tid til å se så mye på kartet eller hvor jeg skulle. Så da jeg slang meg i bilen, kjørte jeg bare mot Hønefoss, for jeg visste at det var riktig retning. Jeg hadde et planlagt stopp for å vaske bilen og fylle på vindusspylervæske og sjekket fort på nettet hvor Danebu Kongsgaard lå. Fikk dette plottet inn på GPSen. Jeg kjørte langs Randsfjorden opp til Dokka. Så fint det var! Det var jo rene vårstemningen, dessverre helt uten snø, men så mange flotte plasser langs fjorden. Mange fine badeplasser og så mange flotte gårder.
Jeg måtte stoppe nede i bygda i Aurdal og i følge GPSen skulle det bare være 15 minutter til hotellet. Dette kunne jeg nesten ikke tro, for jeg hadde da virkelig sett at jeg skulle opp i fjellheimen og jeg var fortsatt helt nede på bakkenivå. Så her begynte jeg alvorlig å tvile på at jeg hadde kjørt rett. Kanskje det var flere steder som het Danebu. Ikke sant?? Man begynner å surre. Men jeg tenkte nei. Nå måtte jeg bare satse på at jeg var på rett vei, ellers ville jeg ikke rekke middagen kl 19. Så jeg svingte av og kjørte opp. Rett opp i fjellheimen! Det er jo helt utrolig! På et kvarter var jeg oppe i fjellet og kom meg frem til Kongsgaarden!
15 minutter fra bygda og opp i fjellheimen
Det første møte med FjellTid:
Der ventet gjengen fra FjellTid på meg. Alle sammen hadde kommet opp på torsdag og skikurset med Erling Jevne rakk jeg ikke. Det hadde jeg jo gledet meg sånn til, men jeg kom meg ikke avgårde… Sånn er det. Gjengen var i farta. De hadde vært på skikurs, på skitur og i badstua. De hadde et godt forsprang på meg. Jeg ble tatt imot som en gammel venn! Så hyggelig! 30 personer jeg aldri hadde møtt. Og det må jeg si! Noe så hyggelig.
Jeg har gått på kurs en gang – og lærte om egne fordommer. Hvor fort vi dømmer ukjente mennesker når vi går på bussen, inn i et rom, i et selskap. Vi gjør det helt ubevisst. Vi lar blikket sveipe over og putter alle i båser. Han er “sånn”. Hun er “sånn” Vi lager små sannheter i hodet, kun basert på det første vi ser og tidligere erfaringer. På det kurset ble vi utfordret på å ikke mene noe om folk når vi gikk inn i nye rom eller steder. Bare ha et åpent sinn. Ikke døm. Ikke mèn noe. Og det er spennende.
Da jeg kom inn på Kongsgaarden minnet jeg meg selv på dette. Og der møter jeg altså en fantastisk gjeng. Alderen strakk seg fra sånn ca 25 år til 62, jevnt fordelt på damer og menn. Og en hund var med. Hadde målet vært å putte folk i båser, kunne man fort plukket ut “den” og “den” typen, men det droppet jeg. Og ble møtt av bare blide og hyggelige folk. De fortalte om dagen de hadde hatt og ønsket meg velkommen. Jeg blir så glad over at dette går an!
Så flott å se at dersom man er alene og ikke har noen å dra på tur med, så finnes det muligheter. FjellTid er altså et skandinavisk nettverk for folk som liker å være aktive og som liker å reise på tur.
Jeg har jo et stort nettverk, som det heter. Gode venner, familie og kollegaer men allikevel var dette et spennende konsept. Så flott å se at dersom man er alene og ikke har noen å dra på tur med, så finnes det muligheter. FjellTid er altså et skandinavisk nettverk for folk som liker å være aktive og som liker å reise på tur. I nettgruppen kan vi dele bilder og skrive om turer vi har vært på, til inspirasjon og glede. Og, det arrangeres felles turer. Dette var min første tur, men det var noen som hadde vært med på 15-16 turer!
Vintersamlingen:
Jeg hadde valgt å dele rom med en person og var jo spent på hvem det ble. Det var full klaff. Jeg fikk dele rom med en skikkelig herlig dame fra Tyskland! Vi ble gode venner på 2 sekunder! Like rotete og begge ville sove med vinduet åpent.
Middagen klokken 19 var uformell og hyggelig. Tacobuffet. Vi satt ved langbord og praten satt løst. Vi fikk info om morgendagen og måtte velge hvilken tur vi skulle være med på. Jeg måtte gå flere runder med meg selv før jeg klarte å velge. For – jeg hadde jo ingen anelse om hvilken form resten av gruppen var i. Om jeg klarte å holde følge. Det var 3 grupper å velge mellom. Enten 4-5 km og leier ved gapahuken, 18 kilometer og stopp på Bjørgovarden med matpakke på veien, eller langturen på ca 45 kilometer. Valget falt på 18 kilometer.
På kvelden var det Quiz og mingling og alle presenterte seg selv.
Foto: Harald
Tidlig lørdag morgen spratt vi opp til felles frokost og matpakkesmøring. Og jeg har jo vært på smørekurs og ble superglad da jeg fant ut at det var smørebod i kjelleren. Jeg kom meg ut og fikk se den flotte utsikten! Jepp! Jeg hadde virkelig kommet meg opp i fjellheimen.
Må innrømme at jeg var spent da vi satt på oss skiene og gikk ut i sporet. Men, det gikk så fint. De fine turlederne delte seg. En foran og en bak. Gruppen delte seg naturlig opp og vi kunne gå i akkurat det tempoet som passet oss. Underveis stoppet vi opp og ventet på hverandre. Det var knallføre. Nykjørte løyper. Man kan bare gå og gå. Det så ut til å være et endeløst løypenett. Og jeg synes det er så flott å gå oppe på snaufjellet. Alt er hvitt. 360 grader utsikt med fjell i alle himmelretninger.
Midt i turen kom vi oss opp på Bjørgovarden. Det var et par seige kneiker på vei opp, men da er det jo desto bedre å komme opp på toppen. Det blåste og var mye kaldere enn litt lenger nede, så vi samlet oss til et gruppebilde og satt fart nedover. Vi fant et hyggelig sted under ei svær gran og kunne finne frem matpakkene våre.
På vei tilbake la vi turen innom gapahuken hvor en del av gjengen hadde fyrt opp bål og tok oss i mot med bamsemus, Jâgermeister og strålende humør. Og her fikk jeg krype under en jervenduk og ble varm og god. Og da er det bare å legge til mer på ønskelisten… en jervenduk 🙂
Lørdagskvelden:
Det var et tett program. Etter gapahuken ble det verdens beste kanelboller på Fjellparken og afterski på Koia. Og det er jo moro! Stemningen sto i taket og vi fikk ut det vi hadde igjen av energi på dansegulvet, før vi kom oss tilbake til Kongsgaarden og en runde i badstuen og snøbading før middag.
Foto. Harald
Etter en nydelig middag var jeg så sliten! Jeg orket nesten ikke å løfte armene og var støl i alle muskler. Inkludert lattermusklene. For en herlig dag. Jeg kunne lett gått og lagt meg. Men, det kan man jo ikke. Så, det var bare å hive seg ut på dansegulvet!
Yes! Selvfølgelig var det et par karer som virkelig kunne danse swing! Det er det jo alltid på sånne samlinger. Og – de får svingt seg. For vi jentene elsker jo å danse og står i kø 🙂 Ja, det var en skikkelig vellykket dag og kveld og jeg ruslet sliten og fornøyd i seng før midnatt.
Hjemreisen:
Søndag morgen var det nok litt vekslende energinivå – men alle var oppe til frokost. Nå var vi jo blitt godt kjent og det ble avtalt litt forskjellige turer. Noen gikk på beina, noen tok en tur i slalombakken, noen gikk en skitur og noen dro hjem. Jeg valgte å ta en tur alene på ski. Litt usikker på hvor langt jeg skulle orke å gå, haha. Men, med de strålende løypene og den fantastiske naturen måtte jeg bare ha en runde til. Og bare jeg kom meg ut i sporet var energien tilbake og jeg kom meg opp til Bjørgovarden igjen og fikk meg en tur på 12 kilometer. Helt fantastisk.
Lyst til å lese mer fra /Gry? Da kan du sjekke ut bloggen hennes!
