En fredag etter jobb pakket jeg sekken og vendte nesa mot Vettakollen i Oslo. Jeg tenkte det var greit og ikke dra alt for langt, tilfelle mørket eller kulden skulle vinne over meg, og jeg måtte krype hjem igjen med halen mellom beina. I tillegg til at dette skulle bli min første vinternovernatting, var det her også første gangen jeg dro ut etter at mørket hadde meldt sin ankomst. Det er ingen hemmelighet at jeg, som mange andre, er redd for mørket, og jeg syns det er greit å finne plassen jeg skal sove på i lyset.
Det er rart hvordan man skremmer seg selv opp og tar sorgene på forskudd, når ting viser seg å ikke være noe skummelt likevel. For da jeg hadde kommet meg bort fra hus og lyktestolper, og det bare var meg og lyset fra hodelykten, ble det bare veldig spennende, og jeg følte at jeg var på vei til å mestre noe. Og snøen lyste opp, og gjorde at det ikke ble så mørkt likevel.
Det er ingen ting som frister mer med å nå en topp, enn å glede seg til utsikten. Og utsikten over Oslo fra Vettakollen er helt fantastisk, så lenge det ikke er overskyet som det var denne dagen. Jeg hadde jo sett for meg at jeg skulle ligge der og nyte synet av byen som glitret nedenifra. Jeg fant to trær og fikk etter litt hengt opp hengekøya med noen frosne fingre.
Etter noen timer med døsing i soveposen, lyste plutselig månen opp, og stjernene glitret om kapp med snøen. Tåka letta og der nede lå Oslo, uvitende om at jeg tittet ned på den. Og selvom jeg ikke helt hadde fått varmen i soveposen, så gjorde det liksom ikke så mye, for det synet var en fryd for øyet. Det var et øyeblikk jeg gjerne skulle delt med noen, for det var så fint!
Jeg våknet morningen etter, gned ni timer med søvn ut av øynene, god og varm i soveposen. Jeg hadde overlevd min første vinternatt i hengekøya. For en mestringsfølelse!
Om natta levde opp til forventningene? Den levde OVER forventningene. Langt over.
Følg meg gjerne videre på Instagram @martine_grorud eller på bloggen min.
/ Martine Grorud 🙂
