Pappa ga aldri opp
Mamma er mer av den engstelige typen og var alltid redd for pappa da han var ute og fisket. Jeg husker vi var på tur en gang. Jeg var kanskje 10 år. Vi hadde lånt en gammel combi-camp av farfar. Pappa ga jo aldri opp, så da vi skulle legge oss, sto han fortsatt i elva og fiska. Dagen etter hørte jeg at han hadde kommet tilbake. Kliss våt, for han hadde falt i elva. Og mamma var på tuppa.
Det var mange fisketurer. Også på fjellet med besteforeldre både sommer og vinter. Som voksen har det mest blitt makrellfiske fra brygga på hytta i Kragerø.
Inspirert av bilder og innlegg på internett
Men, nå! Nå har jeg altså blitt så inspirert av alle de fine bildene og historiene jeg ser på Instagram og nettet. Og jeg har sett på alle episodene av Jens i villmarken, så nå har jeg kjøpt meg fiskestang. Jeg skulle egentlig på butikken og handle mat og gikk på impuls innom sportsbutikken og kjøpte utstyr. Butikkmannen lurte på om jeg hadde greie på fisking – og da svarte jeg: Hvor vanskelig kan det være da?? Joda, jeg har fisket mye, men da har jeg fått klar fiskestang i hånda. Nå skal jeg klare meg selv, og det går sikkert fint.
Etter at utstyret var kjøpt inn, begynte jeg å forhøre meg om når og hvor jeg kunne begynne å fiske. Og da forsto jeg at det er litt tidlig. Pilking er tingen på vinteren. Ja, for det er faktisk vinter enda, til tross for snømangel…. Så, da gjorde jeg litt mer research og gikk til innkjøp av isbor, små fiskestenger for isfiske, kroker med søkke, magot (små larver på boks!!! som nå står i kjøleskapet!!!) og ishakker. Sikkerhetsutstyr er viktig.
I tillegg kjøpte jeg på torsdag en bok med strikkeoppskrifter. Så – ja. Det er hugget i sten her hjemme hos oss! Mamma er FORTSATT I MIDTLIVSKRISA!!! Nå skal hun fiske og strikke!
Videreføre tradisjoner
Siden jeg var så heldig å vokse opp med en far som tok meg med ut i villmarken på fisketurer, tenker jeg at det er viktig at jeg også tar mine barn med ut i naturen. Så, lørdag var jeg på skogtur med Andrea og i dag var Markus den heldige som fikk være med mamma på tur, haha. Det gikk utrolig nok ganske lett å få han med.
Jeg lot han sove litt lenge og pakket alt klart. Kokte pølser og puttet på thermos og stappet sekken full av kjeks og kvik-lunsj. Så bar det av sted til Skrukkelia, i Hurdal. Da vi kjørte langs Skrukkliasjøen tenkte jeg… kan dette være trygt? Skal jeg ta med meg ungen min ut på den isen? Vi stoppet på en parkeringsplass hvor det var flere biler og en gjeng satt ved bålet. Jeg har lært at det er lurt å spørre kjentfolk – så jeg hilste blidt og spurte om det var trygg is. Og det var det. Så lenge man holdt seg unna råka.
Så vi selte på oss sekker. Fikk med oss isbor og campingstoler og gikk ut på isen. Jeg hadde et lite lynkurs for Markus med ispiggene og hang de rundt halsen på han. Det er en litt rar følelse å gå ut på isen! Men, nå hadde vi spurt oss for og vi gikk ikke alt for langt ut. Isen var ca 70 cm dyp og boret rakk akkurat ned. Så det føltes trygt. Vi hadde på forhånd studert magotten og hadde vært enige om at Markus skulle få de på kroken. Men, da han tok av lokket og så det kravle rundt, syntes han det var en bedre ide at jeg gjorde det. Jeg synes de er skikkelig ekle. Rett og slett kvalme. Men, jeg tenkte. Jeg har ikke noe valg! Hvis det skal bli noe pilking er jeg nødt til å få de larvene på kroken…. Så, jeg tredde de på. De har skikkelig seigt skinn!!! Men, hvor vanskelig kan det være.
Da var det bare å sette seg ned og la freden senke seg. Og det er virkelig stille og fredelig. Så deilig å kjenne vårsola varme i fjeset. Høre fuglene kvitre og bekken sildre. Vi så noen andre som var ute på isen, men det var helt stille. Vi var jo litt usikre på hvor langt ned vi skulle slippe kroken. Om den skulle helt ned på bunnen. Om vi skulle holde snøret helt stille, eller nappe litt i det. Vi satt en stund. Så kom jeg på at jeg hadde hørt at pilkere flytter seg rundt. Lager nye hull. Så, da prøver vi det. Boret nye hull. Flyttet på oppakkingen og satt oss ned igjen…. Ventet på fisk. Jeg serverte varme pølser fra thermosen og vi kokte vann på primus for kakao. Og vi spiste sjokolade. Mange sånne småting som jeg husker at vi gjorde da vi var små. Så koselig.
Men, så var det den fisken da…. Ikke en eneste fisk fikk vi! Og etter hvert var det vanskelig å holde motivasjonen til fjortisen oppe. Og for å ikke ta all fiskegleden fra han, slik at jeg kanskje kan få han med meg på flere turer, måtte vi til slutt innse at det ikke ble fiskemiddag i dag. Men, vi var enige om at det faktisk hadde vært en hyggelig tur og at vi skal prøve igjen.
Vil du lese mer fra Gry-Helen? Sjekk ut bloggen hennes her!
