Det var meldt helt fantastisk vær! Første natten skulle vi ligge ved Bogstadtjørna i Indre Evja. Her leste vi på nettet at man kunne få 1,5 kilos aure! Så da var det bare å hive seg rundt!
Etter litt leting på kartet, fant vi til slutt en parkeringsplass. Toåringen vår skulle gå selv, så vi beregnet god tid. Turen er ikke lang og det var både fin natur og koselige sauer å se langs stien. Dessverre begynte det å blåse skikkelig opp, så det ble en sur og kald start på ferien vår. Men teltplassen vi fant var nydelig! Og selv om fisken ikke beit og vinden ulte rundt ørene våre, hadde vi et superkoselig døgn i skogen 🙂
Etter flere dager med familie og kos på Bakkaåno Camping og Gjestegard, var vi igjen klare for alenetid på fjellet. Vi reiste ut fullstendig på måfå.
Kvelden var i ferd med å komme, og med en toåring som snart skulle legge seg begynte ting å bli kritisk (alle som har hatt en toåring vet hvordan DET er 😉 ) Vi kjørte litt rundt å kikket i terrenget. Et par ganger stoppet vi å jeg løp rundt på fjellet på leit etter en egnet teltplass. Men det var enten skygge, blaut eller for nærme veien. Ettersom tiden gikk, måtte JEG legge fra meg kresenheten og bare ta et valg! Vi stoppet langs veien, der det var en liten parkeringsplass og skilt inn til et turområde. Blant annet “fandens spillebord” 😮 . Vi var nå kommet inn i Åna Sira fjellene. Klokka var tippet leggetid og toåringen skulle gå selv. Takk og lov for at ungens aller beste venn og motivator var med! Hunden Embla, 12 år og rolig som skjæra på tunet, geleidet en overtrøtt toåring med et humør som balanserte på knivseggen trygt fremover!
Vi speidet hit og vi speidet dit, jeg slang fra meg sekken, løp opp og ned, frem og tilbake og plutselig…BINGO!
For et fantastisk sted!!
Vi var skikkelig heldige denne lille fjellturen. Ikke nok med at vinden hadde løyet og sommertemperaturene begynte å sirkulere. Men vi fikk også fantastiske solnedganger og “full” (99,5) måne to kvelder på rad!
Vår kjære Embla vet godt etter 12 år med en fotoentusiast, hvordan man poserer på best mulig måte 😉
Sola går ned…
Månen går opp…
Etter en god natts søvn, den første på turen uten minusgrader. Våknet jeg tidlig av en velkjent lyd. Orrfuglleik! Å det var nærme og. Jeg smøg meg ut av posen og prøvde desperat å kle meg lydløst, ikke for å IKKE skremme orrfuglen, men for å unngå å vekke, ja dere vet hvem 😉 Toåringen!
Jeg kommer meg velberget ut av teltet, å begynner å gå så stille jeg kan imot orrfuglen som kurrer rett oppi fjellet. Jeg runder første knaus, og der får jeg se den! Ikke langt fra meg er en gedigen stein, å oppå der, orrfuglen. Jeg blir målløs. For et fantastisk syn.
Da gjorde det ikke så mye at jeg var litt for langt fra til at kameraet mitt klarte å gi meg et blinkskudd. Det var uansett en opplevelse jeg sent vil glemme!
Orrfuglen sluttet fort å kurre når den oppdaget meg og vips var den borte.
En siste rest av soloppgangen fikk jeg og med meg. Utrolig deilig å vandre rundt alene sånn på morrakvisten.
Å jeg ble enda mer motivert til å få med meg hele soloppgangen neste morgen.
Resten av dagen ble brukt til å koke gule påskeegg….
Klatre i fjellet…
Og studere små kryp!
Kvelden kom, å det er alltid like spennende å få se hva slags solnedgang man skal få 🙂 Å denne dagen var like fantastisk som den forrige!
Solnedganger finnes for at du og jeg skal få fred og ro i sjelen 😉
Når sola gikk ned, kom nok en stor fine måne opp! Utrolig å heldige vi var!!
Neste morgen hadde jeg klokken på. Jeg skulle ikke gå glipp av soloppgangen fra dette vakre fjellet.
Men du kan vel tro å skuffet jeg ble, da jeg oppdaget solens oppstigningspunkt…
Tur-thilde fant seg en sandhaug midt på fjellet. Ikke værst utsikt fra lekeplassen det!
Vi pakket sammen, og vandret uvitende ned fra fjellet uten å vite hva som lå igjen i en grasstuste… den historien får du neste gang 🙂
