Jeg har ikke begynt å pakke enda jeg! Og nå er det bare et par timer til jeg skal legge meg. I morgen er planen å ta med meg bagen og skiene på jobben og reise tidlig til fjells… Men, jeg har en diagnose! Lurer jo noen ganger på om jeg har flere – men denne er det ikke tvil om! Jeg utsetter ting! Jeg har en kronisk utsettelsesatferd – prokrastinering. Å prokrastinere betyr å utsette ting…
Dette slår veldig sterkt ut når jeg skal pakke eller gjøre andre ting som jeg synes er fryktelig kjedelig. Som å levere inn skoleoppgaver eller rydde. Det som redder meg er at jeg har en viss “stolthet” eller kanskje samvittighet, eller sans for sunn fornuft. Så når alt kommer til stykket, så blir jeg ferdig. Jeg får pakket. Jeg får levert inn oppgaven i tide og jeg rekker å rydde før gjestene kommer. Noe av det verste jeg vet, er folk som kommer for sent – og jeg vil ikke at folk skal vente på meg. Jeg skal ikke kaste bort tiden til andre. Men, det blir jo stress da.
Det er faktisk et velkjent problem for studenter å prokrastinere. Det skjer gjerne når man har lange frister, stor frihet til å planlegge oppgaven og det foreligger en forventning om gode prestasjoner. Jeg har jo studert i 9 år ved siden av fulltidsjobb og familie. Før oppstart hvert semester planla jeg at nå skulle jeg være flink! Jeg skulle lese alt pensum i god tid, være forberedt til forelesningene og levere alle oppgaver i god tid. Men. Det slo aldri feil. Det er helt fantastisk hvor mye viktig som dukker opp når det er ting som skal leveres! Det positive er at veldig mye blir gjort rundt disse tidsfristene. Hver gang det nærmet seg eksamen og jeg absolutt burde jobbe med pensum og øve på tidligere eksamensoppgaver, MÅTTE jeg bare vaske vinduer! Og kjøleskap. Alt dette som jeg helt fint kunne utsette i evigheter ellers.
Når vi skal feire bursdager her i huset er det alltid stress. Jeg må jo bake. Og hele kjøkkenet ser helt bombet ut. Jeg synes det er så mye styr å bake! For da må jeg følge oppskrifter! Ellers er det jo dømt til å mislykkes! Det må måles og veies! I motsetning til når jeg lager mat. Da følger jeg aldri oppskrifter. Og det liker jeg og jeg får masse skryt for matlagingen min. Av gjestene. Ungene mener at jeg er en elendig kokk i hverdagen. At jeg bare er god til å lage mat – når vi har gjester… Det er fra sine nærmeste man skal ha det. Og, altså, når bakingen er unnagjort – må det ryddes! Og da går det unna. Må innrømme at det ikke alltid er så strøkent bak de lukkede dørene, men huset ser blåst ut! Og doen får en dusj med klor og børsten i siste liten før gjestene kommer! Hvis jeg rekker å slenge meg ned på sofaen og trekke pusten i 2 minutter er det helt strålende.
Fordi jeg synes det er så kjedelig å bake, prøver jeg meg stadig på nye kaker. For i hvert fall å lære noe nytt. Problemet er jo da at jeg ikke leser hele oppskriften før jeg begynner. Sist jeg skulle bake, fikk jeg en ide om å lage “New York cheesecake”. Dette er en av de beste kakene jeg vet om. Jeg kjøpte inn ingrediensene og satt i gang sånn i ni-tiden om kvelden. Og hadde ingen plan-B. Kaken skulle serveres i bestemors 90-års lag, dagen etter. Denne ostekaken skal stekes i ovnen. I flere omganger! Den enkle kaken tok tid, skal jeg si deg! Det endte opp med at jeg måtte legge meg på sofaen med vekkeklokken på. For den skulle stekes. Avkjøles. Hvile. Stekes igjen… Jeg holdt på halve natta. Men, jeg kom i mål. Og kaka ble god!
Og her sitter jeg nå og blogger! Det er helt absolutt nødvendig! For nå er det flere dager siden sist. Og pappa ringte i ste og lurte på om jeg hadde fått skrivesperre, haha. Så, ja. Da skriver jeg…. Istedenfor å pakke… Men. Jeg vet sånn cirka hva jeg skal pakke. Og både vaskemaskin og tørketrommel surrer og går. Lurer litt på om jeg skal pakke i koffert eller bag… Tror jeg tar to bagger. En for skiklær og en for festmiddagen. Har kjøpt meg ny kjole, så det er klart… Må bare stoppe på veien og kjøpe en strømpebukse. Også må jeg jo finne frem skisko og skismøring… og… shit!
Jeg skulle jo rense ski og legge på glider. Har jo vært på smørekurs og kjøpt inn alt jeg trenger… skjønner dere? Jeg kan sikkert glide de skiene på hotellrommet i morgen kveld. Skal jo ikke gå på ski før lørdag… Jeg var jo så lur, at jeg kjøpte glider-spray! Innså vel min egen begrensning. Å begynne med voks og strykejern for å glide… Det tar for mye tid. Da hadde det aldri blitt gjort.
Jaja, jeg får nok pakket det jeg skal ha med meg. Så er det bare en liten ting jeg ikke har sjekket. Det er adressen. Hvor jeg skal. Jeg vet at jeg skal til Valdres. Hvor stort er Valdres? Og jeg vet navnet på hotellet. Har vært inne på nettet og sett på bilder. Det ser veldig fint ut. Men, jeg har ingen anelse om hvordan jeg kjører dit eller hvor lang tid det tar… Passerte jo Valdres på vei til Beitostølen i fjor vinter, så har sånn noenlunde peiling. Og -heldigvis så har jeg GPS i bilen. Så skal nok finne frem.
Da er det bare en ting igjen og det er å vaske bilen og fylle på vindusspyleveske. Det har jeg utsatt en stund… Det er kjedelig det! Får ta det på veien. Kan da ikke komme på tur og møte masse nye folk med den møkkete bilen. Da kan jeg jo lese meg opp på programmet og plotte inn destinasjonen på GPSen mens jeg sitter i bilvasken. Det er effektivt! Og – sånn er det jeg får tid til alt…
Vil du lese flere artikler fra Gry-Helen? Sjekk ut bloggen hennes!
Photo by Alice Donovan Rouse on Unsplash
