Heldigvis var 2017 også det året jeg oppdaget friluftslivet, og hvor mye det ga meg. Så da dagene var som verst, og jeg ikke trodde jeg ville klare å komme meg opp av senga, fristet det likevel å pakke sekken, og rømme fra halvskrevne jobbsøknader og alle de vonde tankene.
Før legen skriver ut noen form for antidepressiva eller lykkepiller, burde de heller sende med passienten en sovepose og et liggeunderlag. For ingenting er mer smertestillende for sjelen, enn en tur ut i frisk luft. Når psyken får en knekk, anbefaler jeg å pakke sekken, sette seg ved et vann i skogen, eller ved sjøen, og gi kroppen den medisinen den virkelig trenger. Bare det å sitte og se utover et blikkstille vann, mens fisken lager ringer i vannflaten, og sola speiler seg i vannet på vei ned til den andre siden av jorden, gjør noe med deg. Det er som om alt det vonde er glemt. Hvert fall for en liten stund.
I starten av sykmeldingen følte jeg at jeg ikke hadde lov til gjøre noe annet enn å ligge i senga. Og da ei venninne spurte om jeg ville være med til Hoddevik for å surfe, så jeg kunne komme meg litt bort, og få tankene på noe annet, visste jeg ikke om jeg kunne bli med på det. Hva om jobben fikk greie på at jeg surfa og «levde» livet mens jeg var sykmeldt? Men da fikk jeg beskjed av venner og familie om at dette absolutt var greit å gjøre. Bare jeg passet på at jeg fikk hvilt nok. Og kroppen min funket jo fysisk. Det var etter dette jeg skjønte at selvom man er sykmeldt, betyr ikke det at man skal slutte med å leve. Er man sykmeldt, betyr ikke det at man kan se på personen at den er syk. Og selvom noen dager var hardere enn andre med å komme seg opp av senga, har dette året vært mitt beste friluftsår så langt.
Nå er jeg klar for 2018. 2017, du var bare oppvarminga.
Følg meg gjerne videre på Instagram @martine_grorud eller på bloggen min. / Martine Grorud 🙂
