De siste årene har påska bestått av ekspedisjoner med telt og pulk på dagsmarsjer opp mot 12 timer. Ettersom vinteren har bestått av flere sliteturer så vi nå fram til en litt roligere påske med nye opplevelser og utfordringer. Vi tjuvstarta påsken torsdag før palmehelga med et opphold på Hindsæter ved porten av Jotunheimen. En fantastisk plass med nydelig mat og atmosfære.
Palmefredagen var det et flott vær og vi bestemte oss for at Rassletind på Valdresflya var et fin turmål for to som ikke er så toppturvante. Pakket hver vår gode dagstursekk, tok på oss våre breieste fjellski med stålkanter og startet fra Ungdomsherberget på Valdresflya. En flott tur opp med god sikt og nydelig utsikt. Vi er mye på tur, men da i hovedsak i Rondane, Gausdal Vestfjell og Reinheimen.
På toppen la vi merke til at tåka kom sigende fra Skåbu og vinden dro seg til. Innen 30 min var det helt tjukt rundt oss. Navigerte oss ned ved hjelp av GPS og kart. GPS`en sleit med å gi korrekt posisjon. Den varierte med opp til 200 meter noe vi aldri har opplevd tidligere. Orienteringen ned fra toppen ble litt av en utfordring! Vi valgte å bære skiene en god del da det var mye is. Plutselig falt jeg og slo hånda mi i en issvull, noe som gjorde at jeg mistet ene skia ut av hånda såg de seila ned i Leirdalen. Prøvde å nå den igjen, men det var nyttesløst!
Vi valgte da begge å gå videre til fots ettersom det gikk fint å gå på skaren. Navigeringen ned var en utfordring med tåke og etter hvert mørke. Når vi hadde ca 2 km igjen til bilen skjedde det fatale, vi bomma med ca 20 meter på ruta og min samboer sklei ned en liten skrent. Jeg kom rett bak og klarte ikke å stoppe. Det endte med at jeg fortsatte å skli nedover og falt utenfor et stup. Det gikk kast i kast nedover og jeg klarte ikke å stoppe.
Var sikker på at mine siste dager var kommet. Lue, votter, staver og sekk gikk til alle kanter mens jeg fór nedover.
Når det til slutt stoppet var jeg helt i ørska. Vi klarte å rope til hverandre. Min samboer prøvde å komme seg ned til meg, men måtte ethvert gi opp.Jeg var så omtåka å fokuserte bare på å komme meg helt ned i dalbunn. Husker ikke hvordan jeg kom meg ned, men til slutt kjente jeg djup snø under meg og var overlykkelig.Gudskjelov hadde jeg funnet fram telefon og powerbank fra sekken og lagt i lomma bare noen minutter før jeg falt. Signalene kom å gikk, men jeg kom meg gjennom til AMK og ved hjelp av Google maps fikk jeg sagt i fra om posisjonen.
Min samboer var helt i uvisshet om hvilken tilstand jeg var i ca 30 min, før jeg fikk informert over SMS at alt var bra. Da krøyp han inn i vindsekken bak en stein og venta til han ble henta ut.
Fra jeg ringte AMK til jeg ble henta ut tok det ca 2 timer.
Heldigvis hadde jeg på meg en god dunjakke og gikk på stedet for å holde varmen. Spesielt kaldt på fingrene ettersom vottene hadde falt av.Når Røde kors og politi kom fikk jeg informasjon om at der jeg hadde falt ned var det skredfare kategori 3 og veldig bratt.
Jeg var så heldig at jeg kom fra hendelsen kun med en mørbanka kropp og brekt fot. Samt en psykisk påkjennelse.
Vi er veldig bevisste på at vi skal på topptur igjen, bare foten blir bra igjen. Men jeg må jobbe med meg selv for å ikke bli redd for å være på tur. Derfor tenker jeg det er viktig å komme seg på tur så fort som mulig. Vi vil ta bedre forhåndsregler for senere turer og har nå investert i utstyr som alltid vil ligge i tursekken. Vi har også lastet ned Luftambulansens 113 app, noe vi anbefaler alle å gjøre!
Les mer om appen her!
Røde Kors Østre Slidre gjorde en utrulig jobb med å hente oss ut. Med 14 sekundmeter vind og veldig lite sikt hadde de en utfordring med å finne oss. Det var veldig hyggelig å kunne møte igjen redningsmennene våre i etterkant å få takket de. Klikk gjerne på bilde under om du vil se innslaget på NRK Østnytt:
