Dette er noe av det verste jeg har gjort! Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv og akkurat nå angrer jeg og lurer veldig på hvor dum det egentlig går an å bli. Hjertet dundrer, jeg skjelver i hele kroppen og beina føles mer som gelé enn sommersterke fjellbein.
«Fyfaenihelvete. Dumme, dumme kjerring. Hva er det du driver med? Hvorfor gjør du dette, hva vil du oppnå med det? Hvorfor denne besettelsen? Du er hjerneskada og full av prolapser, du har ingenting her å gjøre! Skal du bevise noe? Hva da? Det er ikke engang artig, det er bare like forjævlig skummelt hver gang og du vil jo helst ikke være her i det hele tatt! Skjerp deg!» Ordene skriker mot meg inne i hodet.
Tåka ligger tykt rundt meg og jeg ser ikke lenger enn til fingrene når jeg strekker ut en av de skjelvende armene mine. Vinden er kraftig nok til å bikke meg overende til tider, den river og sliter i meg fra to retninger og blåser inn mer og tykkere tåke for hvert kast.
Nedenfor meg er det et eneste stort tåkehav, over meg og på alle sider er det akkurat det samme. Jeg ser plutselig så vidt det bratteste og mest utfordrende partiet hvor jeg vet jeg må opp, og ber til alle eventuelle høyrere makter om at dette skal gå bra.
Jeg må ha en pause før jeg starter på den neste oppstigningen til en av verdens vakreste plasser, som jeg vet jeg ikke får se fordi jeg går i tåke så tykk at man kan kjenne den når man drar fingrene gjennom lufta. Lufta føles myk selv om den er kjølig, og lukta av fjell klarer ikke engang den tjukkeste tåke å ta bort. Opp imellom berg og stein titter noe vegetasjon frem her og der, det eneste som er å se etter oppstigningen nede ved ura. Kontrastene til den frodige naturen i Venjedalen hvor turen starter er virkelig enorme!
Jeg drar pusten godt, lukker øynene og prøver å snu tankegangen: “Du er sterk, du klarer dette. Du har en sterk kropp som har klart massevis av operasjoner, du klarer det her. Du har mange turer bak deg, turer som er mer krevende enn denne. Ja, du var redd da, men var det ikke verdt det hver eneste gang? Gikk det ikke bra hver eneste gang? Jo, det gjorde det og i dag går det også like bra. Dette er helt trygt og det er bare du selv som skremmer deg opp. Mange, mange, mange har gått her før og ingen har vel enda ramla ned..? Dette går bra, ta et steg av gangen. Få deg noe mat, nå. Og pust. Husk å puste. Og slutt med den banninga!”
«Vardane, 766 m.o.h. Dit skal ej før den 1 oktober i år»
I det jeg skal til å glefse i meg den middels tørre brødskiva med den tilhørende medium svette hvitosten, minnes jeg den dagen jeg bestemte meg for å gå på fjellet.
Jeg lå i senga på sykehuset etter hjernesvulstoperasjonen. Gjennom vinduet kunne jeg se Sulafjellet. Det store, vakre Sulafjellet. Fjellet mitt.. Det store fjellet med noen små bygder rundt seg på alle kanter – hjemstedet mitt: Sula. Jeg husker at jeg pekte på fjellet og sa: «Vardane, 766 m.o.h. Dit skal ej før den 1 oktober i år»
Dette var den 24. april og jeg var forholdsvis nyoperert. Etter operasjonen et par uker tidligere hadde jeg vært mye dårlig. Jeg fikk en kjemisk meningitt (hjernehinnebetennelse) på grunn av noen blødninger under operasjonen, og inngrepet hadde klusset til balansen min. Rett som det var gikk jeg meg på vegger, og jeg fikk ikke lov til å gå i trapper uten følge av fysioterapeut. Hvert steg var trening, og jeg fikk beskjed om at: «Nåvel, du bør vel klare å gå beint først nå, så får vi se.»
Jeg tenkte på det lange sykehusoppholdet, og tiden etter. Vi hadde nettopp kjøpt et gammelt hus, et hus med alt fordelt over tre etasjer. Å gå på do ble til trappetrening, ettersom badene og soverommet var i kjelleren mens stue og kjøkken var i hovedetasjen. Det ble en del krasjing, og jeg var takknemlig for rekkverket som hang på veggen hele veien ned den svingete trappen.
Tenkte videre på tiden etterpå. Den første gangen jeg skulle hente posten, jeg klarte nesten ikke å gå over veien uten å bli kvalm og svimmel. En liten helling i veien gjorde at jeg holdt på å gå i bakken hver gang, men jeg klarte det da tross alt. Trening. Det var trening.
Senere begynte jeg å gå på tur. Jeg tenkte tilbake på den gangen i juni da jeg bestemte meg for å gå på fjellet. Jeg følte meg bra, spiste litt havregrøt og kledde på meg gode klær. Jeg gikk målrettet ned trappa uten å holde meg i rekkverket, ut hoveddøra, bortover veien og startet på oppoverbakken før jeg kastet opp, snudde, gikk inn igjen og sovnet.
Jeg tenkte på neste tur, og turen etter den igjen. På treningen hos fysioterapeut og alle de strenge, men velmenende ordene: «Du må ikke tenke på å gå på fjellet nå. En gang, men ikke nå.»
Jeg ble besatt. Jeg skulle på fjellet, så jeg gikk igjen en dag senere. Jeg husker at jeg kom til lysløypen og skulle til å begynne på fjellstien, da jeg må ha besvimt. Er den dag i dag usikker på hva som skjedde og hvordan jeg kom meg hjem, men jeg husker glimt av at jeg gikk og at jeg sov i nesten et døgn etterpå.
Videre ble det flere små turer rundt omkring, etter å ha jekket kravene til meg selv noen store hakk, fikk jeg mange fine turer i lysløypa og i nærområdet. Jeg kunne ikke kjøre bil enda, så det ble for det meste turer der jeg bodde.
Jeg mimret om den dagen da jeg kom til topps på Sulafjellet – den 7 august. Nesten to måneder før jeg hadde bestemt meg for å klare det og 4 måneder etter hjernesvulstoperasjonen. Jeg husker at jeg satt og spiste en banan, så utover Sunnmørsalpane og tenkte: «Å herregud, sjå på alt ditta her. Alt ditta her kan ej klare, alt ditta her kan bli mitt. Ej skal begynne å samle på fjelltoppa!» og da var det gjort. Etter den turen klarte jeg ikke å gjøre noe på ei ukes tid, men det var verdt det.
Nåvel, nok mimring. Tilbake til nåtiden, jeg har en lang og vakker egg å nå!
Jeg velger å gå på denne dagen for å klare komme meg opp til, frem og over den berømte Romsdalseggen. Jeg vet at det på begge sider av meg er stupbratte sider som går nesten tusen meter rett ned. Jeg er så redd for høyder at jeg valgte å gå i dag så jeg slipper å se ned, jeg skal over denne gangen. Det viser seg fort at det er like ille å gå her i tåke, jeg får av og til gløtt av de bratte veggene som er under meg og det ser faktisk langt mer dramatisk ut enn sist.
Pumpa går rasende fort av angst og adrenalin – vet til slutt ikke hva som er hva, men kroppen koker. Jeg har forsert flere glatte berg, en motbydelig ekkel hammer og flere ekle, men vakre og spennende skar. Jeg ser plutselig stien klart rett foran meg, og straks skal jeg starte på det neste partiet som jeg vet er det aller verste. Det var her jeg måtte gi meg sist gang, i dag er jeg helt bestemt på at jeg skal opp.
Jeg råtygger på en banan til dessert før jeg slenger matpakken tilbake i sekken og går. Jeg vet jeg må ta et steg av gangen her som alle andre steder og at det ikke er rom for hverken feilsteg eller tull på denne turen. Jeg går mot partiet og kjenner meg kvalm i det øyeblikk jeg starter å klyve. Jeg vet det er angsten for hva som kan skje når jeg klyver oppover. Jeg har med en taustubb som jeg kan sikre meg med om det skulle bli behov for det, men har så langt ikke hatt bruk for den.
Jeg trekker pusten, tøffer meg skikkelig opp og kjører på oppover med både hender og føtter. Jeg skjelver mer og mer for hvert steg jeg tar, og når jeg nærmer meg toppen kjenner jeg at jeg vil sette i et lite hyl. Nå er det ingen vei tilbake, aldri i livet om jeg går ned igjen her! Nå er det bare å tute på.
Jeg har tre alternativer å velge mellom: Enten blir jeg sittende her til jeg dør fordi jeg ikke tør å gå videre, eller så finner noen meg når tåka letter og ringer etter helikopter som kan frakte meg ned igjen fordi jeg har stivna helt. … Eller så klarer jeg å komme meg videre selv. Jeg velger å gå for det siste.
Fra et eller annet sted langt inne i meg plumper det ut et voldsomt mot. Jeg har ikke tenkt å gi meg, og nå har jeg uansett kommet så langt og da er det faktisk bare å kjøre på den siste biten før det flater ut oppe på Blånebba. Forsiktig ser jeg meg tilbake. Ingenting. En tyktflytende tåke, det er alt. Det småsuser rundt meg, blåser det opp igjen? Det var ikke meldt om noe særlig vind i dag, så jeg satser på at det ikke drar på seg noe mer. Jeg fortsetter oppover til det flater ut.
Det er mulig at jeg først nå puster, mistanken om at jeg har glemt å puste den siste halvtimen kommer snikende i det jeg blir svimmel. Jeg stopper, setter meg ned på bakken og puster rolig, vel vitende om at hverken hjerneoperasjoner eller nakkeprolapser har noe med dette å gjøre. Det er glede. Det er oppspilthet, det er stolthet. Det er frykt og mot på samme tid. Det er en vanvittig og helt sinnsyk følelse. Følelsen av mestring og lysten til å kjempe videre er sterkere enn noensinne. Jeg slipper ut et lite gledeshyl og tar meg selv i å banne.
Dette er det vakreste jeg noen gang har sett! Kontrasten mellom den grønne dalen og de bratte grå og svarte fjellsidene, den blågrønne elva som slynger seg gjennom dalen, toppene med de små snøflekkene på som stuper hele veien ned i dalen.. Jeg vet at det er der, jeg vet hvordan det ser ut. Jeg drømmer om synet mens jeg står her i tåkehavet og småpiper. “Herregud kor vakkert!” er det eneste som glepper ut av meg. Romsdalen. Det er Romsdalen som ligger under meg og jeg er på Romsdalseggen. For første gang er jeg virkelig på Romsdalseggen. “Fuckings piece of cake” gliser jeg og går videre, tusler, nyter livet, dobbeltsjekker at jeg har med penger til taxien som jeg skal ta fra Åndalsnes til Isfjorden hvor bilen står og venter på meg. Så skal jeg kjøre opp Trollstigen igjen, gå tilbake til teltet mitt, plukke det ned og dra hjem – glemte visst helt av det om morgenen da jeg heiv i meg mat og kaffe før jeg suste avgårde for å starte på Romsdalseggen – ekstremruta. Det er kanskje ikke den mest krevende turen jeg har gått, men en av de aller mest spesielle – og den viktigste turen for meg akkurat da.
… Jeg er fornøyd med valget. Fornøyd med rutevalget som jeg tok i siste liten, den eneste ruten jeg «i alle fall aldri i livet skal ta om jeg skal gå eggen! Jeg skal ta den familievennlige ruta!» har jeg alltid sagt. Dumme meg… Jeg måtte jo gjøre dette.
Ettersom jeg aldri kunne tenke tanken på å ta fram telefonen for å ta bilder på denne turen, må jeg leve med minnene i hodet. For syns skyld slenger jeg med et bilde fra «den andre siden», Søndre Trolltind. Denne turen gikk vi et års tid før jeg gikk Romsdalseggen ekstrem.
