Slik klimapolitikken utarbeides i dag kan sammenlignes med å male fasaden til et hus hvor grunnmuren har kollapset. Jeg tror det er helt essensielt å starte en rekonstruksjon av selve grunnstrukturen, om vi skal oppnå en produktiv økologisk forandring. Denne strukturen innehar i dagens vestlige samfunn særlig to komponenter med behov for revurdering; vår ide om utvikling og vår ide om natur.
«Utvikling»
Det globale verdenssamfunnet er i dag mer eller mindre bygd opp på et vestlig skapt konsept av Utvikling, et konsept om at evig økonomisk vekst, merproduksjon og effektivitet er pilarene menneskenes samfunn skal bygges på. Disse pilarene gir etter denne svært lineære oppfatning av menneskets utvikling den optimale samfunnsstruktur, og blir i dag nærmest benyttet som en universell regel, selv om det er et relativt ungt konsept.
Alt er naturligvis i konstant utvikling, men å definere hva vi mener med utvikling er viktig, og ikke minst hva vi ser på som positiv og negativ utvikling. Det har kommet tydelig frem i løpet av de siste tiårene, at planeten vi lever på og av ikke tåler evig utvikling, etter denne definisjonen. Likevel er det med det eksisterende systemet intakt, tilsynelatende absolutt, at vi prøver å løse problemene.
Hvis vi skal klare å oppnå positiv utvikling i forhold til miljøproblemene, må vi derfor revurdere definisjonen av utvikling og systemet basert på den. En utfordring her er at de mektigste og mest innflytelsesrike i et samfunn som regel tilhører den gruppen som mener definisjonen i bruk er den rette. En mer miljøvennlig og bærekraftig utvikling er forøvrig ikke en motsetning til økonomisk vekst, herav de siste årenes økte oppmerksomhet rundt temaet, selv om jeg personlig mener at hovedfokuset ikke burde ligge her. Jeg undres over hva som er målet med ideologien om konstant vekst, og om vi noengang blir fornøyde.
«Natur»
På samme måte som med Utvikling er dagens vestlige oppfatning av Natur et kulturelt konstruert konsept. Natur som urørte, ville og til tider uoppdagede områder, som en motsetning til urbanitet og sivilisasjon, er en relativ ung, romantisk og sentimental idé. Måten natur blir behandlet på i dag, ta for eksempel en nasjonalpark, er i hele sin eksistens konstruert av mennesker, et museum for natur, og i sin essens ekstremt unaturlig. Denne oppfatningen innebærer et mentalt skille mellom mennesket og dets omgivelser, og en destruktiv objektifisering av natur. Jeg tror vårt største hinder i søken etter en mer produktiv økologisk utvikling, er nettopp vårt perspektiv.
Mange er nok enige i teorien om at planeten vi lever på og alt den innehar er et komplekst system av interne forhold hvor de ulike komponentene er avhengige av hverandre for sin eksistens, gjennom økosystemer. De fleste vil nok også være enige i at mennesket er en del av dette systemet, men av diskuterte grunner selvutnevnt til en overordnet rolle i et hierarki av forhold. Gjennom denne avstanden har vi fraskrevet oss et ansvar, uten at det har blitt eliminert i realiteten. Det argumenteres i denne debatten at siden mennesket er en del av naturen er også vår utvikling og alt den har medført en del av naturens utvikling. Uavhengig av om man er enig i dette eller ikke, og hva man mener menneskets rolle eventuelt er, er derimot realiteten at planeten vi lever på og av ikke lenger tåler belastningen vi påfører den. Det er også en forskjell mellom natur som altomfattende og endeløs, og naturressurser, det som normalt blir kalt natur, som fysisk materiale med økologiske begrensninger.
Denne innbilte separasjonen mellom mennesket og naturen er tydelig i dagens klimakamp. Vi har svært liten kapasitet til å forestille oss og oppriktig bry oss om noe så abstrakt som klimakrisen. Polene smelter 10 000 km unna. Havnivået kan stige med en meter om 100 år. Om få år blir det for varmt til å overleve i store deler av Midtøsten og Asia. Arter dør ut. Folks samvittighet blir testet gjennom skriverier, taler og kampanjer om kjøttforbruk, transport, kasting av mat osv., men så lenge slike problemer blir oppfattet som «kollektive» og ikke direkte linket til egen eksistens, blir de oppfattet som mindre kritiske. Overlevelsesinstinktet slår inn når det kommer til prioriteringer i eget liv, men dermed er definisjonen av hva eget liv innebærer så viktig når det kommer til klimasituasjonen.
÷ (og)
I dypøkologien, introdusert av Arne Næss, settes dette forholdet under lupen. Dypøkologiens hovedsyn er kort fortalt at alt liv har en egenverdi og er likeverdig en del av hverandre, uavhengig av menneskelig nytteverdi. Så lenge vi beholder perspektivet om at naturen og mennesket er fraskilt hverandre, tror jeg vi aldri vil kunne oppnå et produktivt økologisk samfunn. Om vi klarer å omstille dette synet til at naturen og mennesket er integrert i den samme eksistens og ikke adskilte komponenter, kan derimot et oppriktig engasjement vekkes til live, ved å justere synet på hva eget liv rommer.
For å se tilbake på eksempelet med nasjonalparker kan det virke som jeg argumenterer for at slike områder ikke skal eksistere. Tvert imot, jo flere uutnyttede områder jo bedre, men verdien i natur bør ikke sees kun som estetisk, personlig rekreasjon eller for «naturens» egen del, beskyttet og adskilt. Naturen må sees som integral og essensiell i overlevelsen av alle planetens funksjoner og dens innbyggere. Utformingen av den siviliserte verden burde ikke, og kan ikke etter en slik definisjon, deles opp mellom natur og by. Natur må integreres i sivilisasjonens eksistens og forståelse av individ, for en mer produktiv, effektiv og bærekraftig leveform.
Klimakrisen er som nevnt kompleks, men ved å starte med grunnmuren tror jeg et stort skritt er tatt i retning av en bærekraftig fremtid.
Grønn hilsen / Andrea
