Å leve turlivet med kroniske sykdommer, ja det krever MOT! Men det værste er vissheten om alt man KUNNE gjort om man var frisk. Det er til tider tøffere en man skulle tro. Drømmene er så store og helsa er så “liten”….MEN, jeg gjør det beste ut av det, det er i alle fall sikkert. Å som 100% ufør, har jeg i alle fall TID! Mye tid.
Jeg har vokst opp i en liten bygd på Sørlandet. Familien min var ikke noen utprega turfolk, så turer i naturen var noe jeg drev med på egenhånd fra barnsben av. Selv om det nok i den tiden gikk mest i å plukke blomster, vasse i bekkene, klatre i trær og finne bær, så har det nok blitt sådd en liten naturspire inni meg da. Men det var mange år dette ble undertrykt i livet mitt. Til jeg en dag sto der, med en alvorlig diagnose og leger som sa at visst jeg fortsatte som jeg gjorde, kunne rullestol være ett alternativ om noen år. På dette stadiet i livet kunne jeg maks gå en 3-400 meter. Jeg var helt sikker på at jeg IKKE kunne bli bedre.
Men så tok jeg feil… Veldig feil.
Nå 12 år etter, er jeg i bedre form en noensinne Fra å kunne gå heseblesende 300 meter til å gå rakrygget 1 mil med 26 kilo i sekken. Det er en fantastisk forvandling og det er ene og alene naturen sin fortjeneste!! Som jeg elsker naturen!!
Jeg har også en liten jente som er på god vei til å bli en skikkelig turjente. Nå er det like før 2,5 åringen feirer 100 døgn i telt! Å få muligheten til å gi henne denne starten i livet, betyr ALT for meg! Å sånn som vi koser oss!
Noe av det jeg er mest opptatt av, er NÆRTURER. For uansett hvor man bor, så fins det muligheter. Det jeg liker aller best er å leite på Norges kart, å finne små perler andre ikke vet om. . Så det å gå alene og utforske nye spennende områder, det er det som gir meg mest. Selv om jeg selvsagt elsker alle flotte turer i Norge. Jeg har mange i mitt minne, etter 10 år med 4 ukers Norgesferie. Vi har vært høyt og lavt i hele dette vakre landet vårt! Og flere skal det bli. Akkurat nå planlegges flere flotte turer vi skal gå i sommer. Hardangervidda (blir aldri lei), Rondane og Trollheimen står på lista!
Fordi naturen og turlivet har redda mitt liv, er jeg veldig opptatt av å dele dette med andre. Jeg bruker mye tid på fotografering, særlig for å kunne gi folk en liten dytt. SE HER, dette kan DU og oppleve! Å det er ekstra gøy når man får tilbakemeldinger om at folk er blitt inspirert! Å faktisk har kommet seg ut!! For en herlig følelse det er!
Egentlig så skulle jeg vært Cecilie Skog, ja eller enda bedre, LARS MONSEN! Jeg sulle dratt pulk over Grønland, fiska laks i Alaska, fotografert isbjørn på Svalbard, å kryssa hele Island med bare sekken på ryggen. Men det blir aldri noe mer en drømmer, kroppen min er ikke i stand til noe av det jeg drømmer om 🙁 Så hva gjør man? Skal man gi opp? Finne frem den hullete joggebuksen , pepsi maxen og så sette seg til rette i sofaen å se på TV?
Ikke meg nei!
Jeg vet mange med mine sykdommer, de gir opp, de aksepterer nederlaget å ender opp i sofaen. Det starter på heavye smertestillende, biologiske medisiner, antidepresiva og begynner å strikke, mens de ser på “Paradise Hotel”. Det er IKKE veien å gå for meg! Skulle ønske det var mer fokus på hvordan vi revmatikere kan leve et spennende å godt liv! Å jeg vil gjerne være en av de som kan oppmuntre og inspirere andre, til å ta tak og LEVE! Eventyr med utfordringer er fremdeles eventyr!! <3 Kanskje til og med mer intense og full av takknemlighet, fordi vi VET, fordi vi har kjent svakhet, fordi vi har vært i kjelleren og virkelig har kjempet for å få disse opplevelsene mange andre tar for gitt!
Å så en liten men STOR ting til slutt. Jeg hadde ALDRI greid å leve det turlivet jeg gjør, uten min kjære mann! Selv om han langt fra er en hardbarka turmann, så gjør han alt for meg. Valser avsted på skjelvende ben gjennom naturen med en sekk på 35 kilo, for at JEG skal få oppleve det jeg drømmer om. Sukk, så heldig jeg er!
Takk og lov for at han elsker primuser, økser, kniver og hodelykter!
GOD TUR!