På vei hjem fra jobb i går så jeg at det var fullmåne. I hvert fall nesten. Bra nok for meg. Perfekt for første turen i hengekøya!
Jeg freste hjem og pakket sekken. Litt sent ute, men fullmånen er jo oppe hele natta. Og det jeg gledet meg aller mest til, var soloppgangen. På veien dro jeg innom senteret og kjøpte hodelykt og hengekøyetau. Ja, det er faktisk et eget tau for å henge opp hengekøye. Hengekøye, tarp (tak) og myggnett ble bestilt på nettet 1. dag jul, da jeg innså at jeg ikke hadde fått dette i julegave. Mamma ble helt forstyrra da jeg sa rett før jul – at jeg ønsket meg det. Nei! Det fikk jeg ikke av henne. Det var farlig det!!! Mamma… Jeg har faktisk planlagt å fortelle om forskjellen på mamma og meg. Hun er fryktelig god på risikoanalyse FØR turen. Det er ikke jeg. Heldigvis. Da hadde det ikke blitt mye tur. Men, jeg er faktisk ganske god på evaluering. Men, det blir i et annet innlegg…
Sekken ble proppfull. Hengekøye m/utsyr, fortsatt ikke pakket opp! Hvor vanskelig kunne det være å henge opp en hengekøye? Saueskinn – da jeg ikke hadde fått kjøpt liggeunderlag, kaffe på Thermos, pølser, bok (!) og briller. Det er sånt man trenger i midtlivskrisen…
Jeg kjørte opp til Tisjøen, i Hurdal. Hadde forhørt meg med erfarne fjellfolk om enkleste vei opp til tårnet. En halvtimes tid skulle det ta. Det er en bom på veien, så jeg måtte parkere og gå opp. Jeg fikk på meg sekken, en bærepose med ved og en med varene jeg hadde kjøpt inn. Og tente hodelykten. Etter 50 meter hadde jeg falt 5 ganger! Veien var ikke strødd! Det var holkeføre. Er det mulig? Jeg hadde ikke tenkt på brodder! Lurer på om de selger det på Finn.no… Men, å snu var ikke aktuelt, så jeg tok museskritt bortover, fast bestemt på å fullføre.
I dette tempoet tok det tid! Enkelte partier måtte jeg opp i grøftekanten og gå på snøen, men det var skikkelig leit pga skaren. På et punkt ramlet jeg igjen og skled ned i bunnen av bakken. Langt og lenge og lenger enn langt kom jeg meg opp til tårnet. Der sto det et skilt om at Mistberget var videoovervåket! Der har jeg stått for kveldens underholdning! Jeg var ikke fremme! Det var fortsatt ca 300 meter på en ubrøytet sti. Dette her er sikkert helt fint om sommeren. Å gi seg var heller ikke nå et alternativ. Så jeg gikk. Det var minst like glatt på skareføret. I den siste kneika klarte jeg å tråkke igjennom. Herre jerremi! Jeg smalt leggen i skaren og fikk nesten ikke beinet opp igjen. Med den tunge sekken på ryggen. På dette tidspunktet kom det noen gloser!
Jeg kom frem! Til branntårnet og gapahuken. Følte meg som en villmarkens dronning! Vrengte av meg sekken og peilet meg ut noen fine trær til å henge hengekøya i… Lang historie kort. Det er faktisk ikke bare bare å henge opp den hengekøya. Og nettingen. Og tarpen. Burde kanskje ha testet ut før jeg la ut på tur. Et lite øyeblikk var jeg redd jeg hadde hengt køya for høyt! Jeg skulle jo komme meg opp i den. Dette måtte jo testes ut. Og det gikk jo som det måtte gå. Jepp. Jeg rullet rundt og ut på andre siden. Rett i bakken. Men, nå var køya oppe og jeg kunne få i meg noe mat.
Aldri sett noe som har sett så feil ut….
Til jul av broren min fikk jeg faktisk en sånn flintgreie til å tenne opp bål med. Men, orket ikke å prøve den en gang. Jukset og brukte både fyrstikker og tennbrikker. Med det resultatet at jeg faktisk fikk i stand et knallbra bål! Og jeg kunne grille pølser! Guuuud så godt.
Tida fløy og etter mat var det faktisk på tide å komme seg i køya. Alle hadde snakket om hvor kaldt det kom til å bli, så jeg hadde med meg en lang dunjakke og kledde ekstra på meg. Fant frem den nyinnkjøpte soveposen som kan brukes i -18grader. Tok av meg skoa og var på vei oppi køya da jeg kjente på leggen min som var veldig vond. Dæven! Den var dobbelt så tykk som den andre! Jeg kunne ikke ta av meg buksa og se på den, da var jeg redd jeg ikke skulle få den på meg igjen. Så stramt satt den. Når jeg kjente etter hadde jeg fått skikkelig juling på glattisen. Var det mulig at beinet var brukket? Kan man gå på et brukket ben? Nei, det er vel ikke mulig. Jeg krøp oppi soveposen. Oj oj oj! Den var trang! Med ulltøy, ullgenser, diger boblejakke…. Fikk jeg nesten ikke igjen glidelåsen! Men, den måtte igjen, for det var kaldt. Da jeg endelig fikk lagt meg, seg hodepinen inn. Og da kom jeg på en ting til jeg hadde glemt. Paracet og Ibux…
Etter halvannen time i hengekøya hadde jeg vurdert alle mulighet. Da jeg var på skitur i jula, hørte jeg om en dame som hadde blitt hentet med luftambulansen på skitur. Hun hadde brukket lillefingeren. Jeg var mørbanket, med mulig leggbrudd og en migrene som ikke var til å unngå. Skulle jeg pakke sammen og gå tilbake til bilen. Nei! Ikke på tale. Men, det var skikkelig vondt å ligge i den køya, så jeg tok med meg soveposen og saueskinn og la meg på benken i lavvoen. Det var bedre. Det ble ikke mye søvn, før på morgen. Da hadde jeg tullet meg skikkelig inn i soveposen og brukte en vedkubbe til pute. Jepp! Villmarkens dronning! Da jeg stakk hodet ut for å se hadde fordundre meg solen stått opp! Jeg hadde gått glipp av soloppgangen! MÅLET MED TUREN! Og hodepinen dundret så strekt at jeg bare måtte vri meg over på siden og spy!
Jeg synes man alltid sier – men det var verdt det! Der og da tenkte jeg. Var det verdt det?? Nei. Ikke akkurat da. Men, nå når jeg sitter her og skriver klarer jeg å se lyst på det. Jeg lærte mye! Og gleder meg til neste tur. Det var verdt det. Og, jeg har kommet på et nytt innlegg jeg vil skrive. En annen vinkling på turen. Det at jeg faktisk tok denne turen alene. Overnattet alene i skogen. Klapper meg selv på skulderen og er stolt. For 10 år siden var jeg redd for å gå i skogen alene på dagtid etter en #metoo opplevelse da jeg var 14 år.
Midtlivskrisa er jo ikke bare fjoll og tull. Vi er et produkt av alle våre opplevelser gjennom livet og kanskje det er sunt med noen kriser, så vi kan se oss tilbake. Det skal jeg gjøre i neste innlegg.
Vil du lese flere innlegg fra Gry? Da kan du sjekke ut bloggen hennes!
Photo by Ben Turnbull on Unsplash
