Så lenge jeg kan huske, ja til og med før det, har jeg vært på fjellet i påsken. I min barndom var vi alltid på familiehytten i Suldal i Rogaland. Her var det hverken innlagt vann eller strøm, og TV var byttet ut med peis. Ute var det verken oppkjørte løyper eller skianlegg til tross for et kupert område med fjellsider på alle kanter. Ofte kunne vi høre høye brak av snøen som raste nedover de bratte fjellsidene.
I min ungdomstid begynte jeg å engasjere meg i Ungdomsgruppa i Turistforeningen. Hytteturene med masete foreldre ble byttet ut med foreldrefrie turer i fjellets lekepark. Uten mobiltelefon og med liten erfaring gikk vi hytte til hytte i påsken. Turerfaringer delte vi flittig og selv om man hadde tatt et kurs eller to, lærte vi av hverandre. Vi kunne alt om fjellvettreglene (de gamle), snøhule kunne vi bygge, sekkene var fylt med turutstyr av beste sort, kart og kompass, var lett som en plett. Vi var fryktløse!
Når vi var hjemme var MacGyver byttet ut med legendariske skifilmer. Kveldene ble brukt til planlegging av nye fjell å erobre. Vi skulle nå bli pudderjegere. Mestringsfølelsen av nedkjøringer fra bratte fjellsider, gjerne med en skalv eller to var stor. Vi ble på mange måter litt ruset av det og følte oss som ekte skihelter. Men var dette så lurt?
Det var først da jeg begynte på Øytun Folkehøgskole jeg forstod hvor idiotisk jeg hadde vært. Jeg gikk på linja “Friluftsliv – Off-Piste”, for å få stå så mye som mulig på ski utenom allfarvei, men her handlet alt om snøskred og sikkerhet. Med kart og kompass, blyant og linjal, skredsøker, søkestang og spade. Alle redskaper ble flittig brukt for å trene og lære om de farene som truer i vinterfjellet.
Noen år senere ble jeg med Norgescupen i frikjøring som videofotograf. Sammen med noen av verdens beste skikjørere reiste jeg rundt i Norge og filmet våghalser på ski. Sikkerheten var på aller høyeste nivå, til tross for ville utforkjøringer. En av de viktigste tingene jeg husker fra dette, var hvor RESPEKT ALLE HADDE FOR SNØSKRED!
I dag høre vi veldig ofte om folk som blir tatt av snøskred og jeg kjenner det stikker ekstra i magen hver gang noen mister livet i snømassene. Når navn og bilde blir offentliggjort får jeg klump i halsen og tenker at det kan være DEG, NOEN JEG ER GLAD I eller MEG!
