I sommer fikk jeg endelig drømmen oppfylt! Da samboeren og jeg planla sommerferien, viste det seg at ingen av oss hadde vært på Galdhøpiggen før. Valget av fjelltur ble derfor svært enkelt.
Ikke bare er turen fra Juvasshyta og opp til norges tak et spektakulær ferd, både Lom og turen opp til hytta var et kapittel for seg selv. Å kjøre Riksvei 15 gjennom Lom byr på en fantastisk natur for enkle sjeler fra Østlandet. Det er nesten trafikkfarlig å kjøre der, for øynene vil alle andre steder enn på veien.
Mens vi kjørte mellom grønne elver og stupbratte fjell skjønte vi fort hvor Kjell Aukrust fikk inspirasjonen sin til Flåklypa fra. Mens vi kjørte fulgte vi med på GPSen i bilen for å vite hvor lang vi hadde igjen. Etter hvert som vi kom nærmere og nærmere destinajonen gikk det opp for oss at vi var nødt til å ha en kraftig økning skulle vi nå opp til riktig høydemeter før vi var fremme.
I det man svinger av fra riksveien og begynner stigningen opp til Juvashytta er det som å være en del av Flåklypa . Det var som å møte en asfaltvegg, og det føltes nesten som bilen sto vinkelrett. Den ene bakken brattere enn den neste, før det omsider flater litt ut igjen. Men det er overhodet ikke over, et nytt klyv må til før man omsider kommer seg opp til platået Juvashytta ligger på, 1880 m.o.h.
Når man kommer opp til Juvashytta er det som å komme til en annen planet. Bakken er grå så langt øyet kan se, det føles litt som å være på månen.
Selve turer varierer mellom grått månelandska og bløt tung snø, over ett parti går man også i tau over isbreen. Den siste pakken opp mot piggen føltes som å klatre på veggen Dyp bløt snø, melkesyre rennende nedover ryggen og 20 meter opp. En blytung innspurt, men fy for en belønning. Selv om tåka lå tykk rundt toppen og det på et punkt snødde i JULI var det verdt alt strev. Det var en merkelig følelse å sitte på toppen, med fjell i ryggen og avgapet rett under føttene, uten å se noen ting. Kanskje var det like greit, det kan hende jeg hadde satt meg lenger inn hadde jeg vist hva som var ved mine føtter. Da vi startet turen føltes månelanskapet blytungt å gå i, etter noen tunge partier med sugende snø var det var det som å gå på bomull da vi kom tilbake.
Etter en lang tur på fjldet var det utrolig deilig å komme inn på ei varm hytte, få seg en god dusj og ikke minst få en nydelig tre-rettersmiddag. Det er kanskje noe av det beste med å benytte seg av Turistforeningens hytter, MATEN! Da vi satt i matsalen med en nydelig skogsoppsuppe og så himmelen sprekke opp utenfor matsalen var det som å se et maleri bli til utenfor vinduet.
Besøk gjerne bloggen min
/ Karoline
