Det er mange som spør meg om hva jeg gjør når jeg er på tur for meg selv. Gjør?
Jeg gjør absolutt ingen verdens ting. Eller… Jeg setter opp teltet, rigger meg til, og gjør klart et lager med ved til bålet. Etter det gjør jeg ingen ting annet enn å nyte, lade batteriet og kjenner på den roen naturen gir meg. Jeg legger alle bekymringer og tanker igjen hjemme, og lar naturen være fristedet mitt. Jeg har alltid med meg en bok på tur, men det er sjeldent at den blir åpnet.
Og så har vi jo dette mørket som vi alle er så redde for. Blir du ikke redd når det er mørkt, er det også mange som spør om. Jeg skal ikke lyve. Ja, jeg har vært redd. Mange ganger. Men det er som regel etter at jeg har lukket teltåpningen bak meg, og krøpet ned i soveposen. Jeg har ligget livredd ved Lovatnet og kjent vinden ta skikkelig grep om teltet, da en storm traff Vestlandet. Jeg har ligget i Nordmarka med skjerpede sanser, og lyttet etter lyder som hjernen min mener er et dyr eller en øksemorder som er ute etter å ta meg.
Men til tross for høy puls og lite søvn, vender jeg likevel tilbake til dette. Fordi når man sitter der, ser ut over vannet og hører fossen i det fjerne, mens bålet knitrer, stjernene glitrer og fuglene kvitrer. Da er det ganske fint å bare være meg. Alene, her. I ett med naturen.
Følg meg gjerne videre på Instagram @martine_grorud eller på bloggen min.
/ Martine Grorud 🙂
