Fjellvettregel nr. 8 lyder jo slik: ”Vend i tide, det er ingen skam å snu.” Men så er det heller ikke noe ære i det å snu heller. Det er bare de som kommer tilbake etter å besteget Mt. Everest som blir helter, vi hører aldri om de som nesten kom på toppen.
Jeg har vært på utallige turer i løpet av mine 27 år lange turliv. Mang en gang har jeg sett for meg en tur, planlagt den og endelig gjennomført den. Men det er ikke alltid turen blir slik som jeg har sett for meg. Det kan være mange årsaker til dette. Blant annet har jeg forsøkt å bestige Storebjørn (2222 moh) i Jotunheimen både på sommer og vinterstid. Storebjørn er ikke en vanskelig topp å bestige men hver eneste gang ble jeg stoppet av dårlig vær. Derfor ble det ekstra spesielt da jeg besteg toppen på 5. forsøk på slutten av mai i 2014. Jeg glemmer aldri den turen. Les mer om turen her!
Store Skagastølstinden (2405 moh) er Norges tredje høyeste topp og er av en alpin karakter. Toppen er veldig ettertraktet av mange fjellklatrere og jeg har mang en gang sittet på en topp og skuet bortover mot Storen og sagt en dag… Jeg har lest og hørt utallige historier om folk som har besteget toppen. Og man beundrer dem alle som har klart det på egenhånd, for det krever en form for kompetanse, erfaringen og utholdenhet. Særlig blir man fasinert Slingsby som var første til å bestige denne toppen – helt alene. Og det kommer en tid hvor man selv er klar for å stå på toppen av selve kongen av Jotunheimen. Man pakker sekken, kjører av gårde og gjør de siste forberedelsene. Turen inn til selve foten av fjellet er en prøvelse, for innmarsjen er lang og tar mellom 2-3 timer opp til hytta på bandet. Første gangen søsteren min og jeg skulle bestige Storen var i august 2013 hvor vi gikk inn til hytta på bandet kvelden i forveien. Vi måtte da bære med oss ekstra mat, vann og utstyr til å overnatte i. Dette var for at vi kunne starte oppstigningen tidlig og slippe unna køen som lett samler seg på finværsdagene. Da vi la oss om kvelden var det mye spenning i kroppen, for vi viste at dagen etter skulle vi endelig bestige toppen. Det ble ikke mye søvn den natta. Dagen etter våknet vi til tett tåke og regnvær. For en skuffelse! Vår førstebestigning av Storen skulle ikke være i tåke og regnvær, det var vi helt bestemt på, for vi ville ha marginene på vår side. Så vi måtte snu med uforrettet sak og gå den lange dalen tilbake til Turtagrø uten å ha vært på toppen.
Med tau som pute prøvde vi å få noen timer med søvn på det fuktige gulvet i hytta på bandet. Foto: Marte Kjøren.
Sommeren etter skulle vi til Romsdalen for å klatre topper i fjellene der. Da vi var klare for å reise til Åndalsnes torsdag ettermiddag påstod fortsatt Yr at vi ville få finvær på fredag og kanskje lørdag, ellers regn. Vi hadde virkelig håpet at Yr skulle ombestemme seg. Ved Vinstra bestemte vi oss for å ta av ved Otta og følge rv 55 til Turtagrø isteden. Da kunne vi bestige Storen først også kunne vi se om værmeldingene for Romsdalen bedret seg på lørdag. Hvis ikke kunne vi bare bli ved Turtagrø og heller klatre på 2000-meterstoppene i Hurrungane. For utenom været var det et hinder til i løypa: jeg hadde blitt syk. Snørrete, hoste, tett og feber. Jeg tenkte som så at ingen ting vil gjøre meg friskere enn å komme opp i fjellheimen.
Teltplassen ved Turtagrø med full oversikt over været på Storen. Foto: Marte Kjøren.
Det ble både fredag, lørdag og søndag uten at vi kom oss på Storen. Jeg ble frisk igjen men været var ikke på vår side. Det var en uke med mye nedbør midt på dagen og en del lyn og torden. Vi satt på Turtagrø og så på Yr nesten hver time. Hver kveld pakket vi sekkene og gjorde oss klare for Storen morgen etter, men turen uteble. Men tirsdags morgen, kl. 0350, begynte vi å gå innover Skagadalen med det håpet om at vi endelig skulle nå toppen. Vi kom oss opp til hytta på bandet, spiste lunsj inne i hytta, før vi gikk videre.
Opp de berømte svane. Foto: Marte Kjøren.
Vi var omringet av tåke som både kom og gikk. Men da vi begynte på klatringa lettet tåka helt og ga oss blå himmel og sol. Vi kom oss på toppen til slutt. Det ble en følelse av både seier og glede. En drømmetur var gått i oppfyllelse! Selv om turen ikke bøy på storslagen klatring så sitter man igjen med en mestringsfølelse og en stor glede over å ha gjennomført en slik dag. Vi hadde fjellet helt alene, noe som gjorde opplevelsen enda større. Les mer om turen her!
Siri på toppen av Store Skagastølstinden. Foto: Marte Kjøren.
Det er jo slik jeg føler det: jeg vinner når jeg når målet og taper når jeg må snu. Dessverre er jeg en dårlig taper, og det passer dårlig med det jeg driver med. For jeg taper så mange ganger. I perioder føles det som om tapene er flere en seierne. Det kan være vær, føre, en inngrodd tånegl, en brekt stav, en glemt matpakke, dårlig dagsform eller en skredsøker som plutselig er tom for batteri. Det er ting man ikke rår over. Men det er en del av gamet. Og noen ganger spør jeg meg selv: ”hvorfor gidder jeg? Hva er vitsen?” Hvorfor skal jeg prøve meg på nytt med ”Rondane rundt”-prosjektet når jeg allerede har prøvd en gang og bare kom halvveis fordi hunden, Aron, fikk så såre labber at han nektet å gå videre? Vi kom oss opp på Digerronden (2016 moh) og manglet bare å gå rekke bort til Høgronden (2115 moh) og opp til Rondeslottet (2178 moh). Den verste etappen var allerede gjennomført. Eller hvordan motivere jeg meg til å gå inn Ringsdalen på nytt bare for å få med Midtre Ringstinden (2002 moh) i samlinga? Siri og jeg måtte snu rett under toppen fordi snøen rundt oss begynte å rase.
Sliten Aron på Dogerronden under Rondane rundt-prosjektet. Foto: Marte Kjøren.
Svaret er det indre drivet, motivasjonen, gleden. Det er så sterk. Og da blir man også bedre på å tåle tap. Men jeg verken taper eller vinner med samme sinn. Det å snu er allikevel så utrolig viktig. Gang på gang. Da betyr seieren enda mer. For den som er med på leken må tåle steken.
På toppen av Trollstein-Rundhøe (2170 moh). Foto: Espen Hjerpaasen.
Sjekk gjerne min Instagramkonto @turdagboken
/ Marte
