Veien over Tronåsen ble åpnet i 1844 som en del av Den Vestlandske Hovedveg, som var den første systematisk planlagte kjøreveien mellom Kristiania (Oslo) og Stavanger. Veien erstattet den eldre postveien, en ridevei fra 1600-tallet.
Arbeidene med veien over Tronåsen pågikk fra 1835 til 1840. Den ble planlagt etter det «franske prinsipp» som ble vanlig på slutten av 1700-tallet. Veien skulle gå mest mulig rett gjennom landskapet, noe som førte til høye murer og bratte bakker.
Veien over Tronåsen er ca. 5 km lang. Terrenget er så bratt at veien måtte bygges med en rekke 180 graders svinger, åtte på vestsiden av åsen, tre på østsiden. Det bratteste partiet har en stigning på 1:4 og postverket måtte bruke to hester på denne strekningen.
Tronåsen var alle bilisters skrekk, både passasjerer og sjåfører holdt pusten ned de bratte bakkene. Et stadig tilbakevendende tema var om bremsene ville holde. Enkelte bilister bandt en stokk etter bilen for å bremse i nedoverbakkene.
Etter åpningen av Sørlandsbanen i 1943, med tunnel gjennom Tronåsen, ble Flekkefjordbanen lagt om via Sira. Den gamle jernbanetraseen langs Lundevatnet ble tatt i bruk som kjørevei og er det fortsatt, i dag som E 39.
Veien over Tronåsen ble fredet av Riksantikvaren i 2009 og er åpen for motorkjøretøy i østgående retning (Tronvika – Sira) fra mai til september. Den er også et ypperlig turmål enten til fots eller på sykkel. Veidekket veksler mellom asfalt og grus. På toppen av Tronåsen krysser man grensa mellom Agder og Rogaland, her er det bord og benker som egner seg ypperlig til en rast.
Selv om man går på kjørbar vei er turen over Tronåsen en naturopplevelse med stupbratte fjellsider, skog, jorder og gårdsdyr.
Jeg valgte å ta toget til Sira og gå til Tronvika og tilbake. Da krysset jeg også Bakke bru, som er Norges første hengebro (fredet allerede i 1959). Hvis man ønsker å begynne fra vestsiden er det gode parkeringsmuligheter ved Tronvika rasteplass.
