Det å være innendørs en hel dag passer oss svært dårlig og kulden skal ikke få sette en stopper for at vi får tatt oss en skitur. Vi har da ikke ordentlige klær for at de skal brukes innendørs, nei, her skal vi ut!
Ved hjelp av Skisporet.no finner vi ut hvor det er kjørt opp ferske skispor og vi lander på Galåen. Fra hytta må vi kjøre fra retning Ålen og gjennom Røros sentrum og videre til Os på E3. Vi tar av til høyre der et skilt med navnet Galåen dukker opp (se turkick.no for mer detaljert beskrivelse).
På parkeringsplassen er vi de eneste som er ute så tidlig . Skiskoa kommer på og når endelig bekledning som består av boblebukser, ullgensere, ullbuffer, god lue, polvotter og trelags vinterjakke er på så er vi snart klare. Men først må hunden vår, en liten mellompuddelen som lyder navnet Khaleesi, få på seg kondomdrakt, sokker, sele og vindtett og vanntett foret dekken. Ser vi at hun ikke har det bra, snur vi ettersom hennes velvære kommer i første rekke. Men det ser ut som hun har det helt fint og hopper og danser som vanlig. Og ettersom vi hele tiden er i bevegelse så holder vi varmen alle tre.
Rolig begynner vi å gå i de helt perfekte skiløypene, slike trikkeskinner du drømmer om å plassere skiene dine i. Raskt danner det seg is på øyevippene våre og utenpå buffene. Vi sjekker Khaleesi, som fortsatt har det fint og vi fortsetter. Vi har et håp om å komme opp på en topp med det klingende navnet Skitlighåmmåren som «rager» 892 meter over havet. Sola bak oss henger lavt, like over Hummelfjell med sine alpinbakker og markerte avrundet topp. Vi bruker ikke så lang tid å nå den toppen vi hadde som mål og tar en liten pause der vi drikker litt varmt vann samt at vi får sjekket om Khaleesi fremdeles har det fint, noe hun har. Så vi bestemmer oss for å gå videre innover.
Nå er vi mer eller mindre på snaufjellet og foran oss ligger Storfjellsjøen. Det er kjørt opp spor rett over innsjøen og over til noen andre fjell, men vi skal bare følge sporet som går mot høyre. Dette vil ta oss ned til bilen etter hvert slik at det blir en rundløype. Men vi er nå sultne og setter oss til på liggeunderlag og Jervenduk rett ved skisporet og får i oss mat og varm drikke. Khaleesi får tørrfor varmet opp med varmt vann, noen hun sluker. Tett inntil meg sitter hun opp på Jervenduken og begge er vi varme. Vi sitter og ser utover det stille, hvitrimede landskapet og snakker om det vi ser. «Hvilken topp er det?» spør vi, også sjekker vi med Norgeskart hvis vi er usikre. Det er noen få personer ute i løypa, men de fleste holder seg nok inne når det er så kaldt.
Etter inntatt lunsj bærer det rolig nedover og nå har vi Sverige rett foran oss langt fremme i horisonten. Vi ser nemlig Sylanmassivet stråler mot oss med sine hvitkledde topper og vi tar inn øyeblikket så godt vi kan. Bilder blitt tatt og noen videoer skal forevige og «fryse» tiden vi står midt opp i.
Naturen forandrer seg markant på vei ned fra snaufjellet og vi kommer inn i en krokete, fin gammel skog med en smal skitrase gjennom seg. Sola kommer seg så vidt gjennom greinene, det glinser i de store rimstrukturene på bjørka og skaper en magisk atmosfære og fine bilder.
Herfra og ned til bilen møter vi på noen andre modige sjeler som har turt seg ut i denne kulda som har ligger på rundt tjue minus. Vi kommer ut på et åpent område og får den lavt hengende solen rett imot oss. Områdene som omkranser skisporet er innbydende med snø som gnistrer som om det lå millioner av diamanter strødd omkring. En rev har tatt seg bryet med å gå over her og den rette linjen han har etterlatt seg forsvinner et sted inne i et skogholt.
Dette var ikke den lengste skituren, men den har satt sitt spor i våre minner. Det er noe helt spesielt og trosse elementene for å se om kropp og sinn takler de utfordringer naturen kaster på deg, selv om det ikke akkurat var en ekspedisjon. Med en innstilling om å ta ting med ro, ha gode klær, vite at man alltid kan snu, samt vite hvor man skal, så er det ikke farlig å prøve seg ute i «ekstrem kulde» eller dårlig vær.
Vi anbefaler alle som har mulighet til å dra på tur i dette området. Skituren vi tok er en tur de aller fleste vil klare. Det er ikke for bratte bakker og den er heller ikke så lang. Bare sjekk været, ha nok klær, mat og drikke, så kommer dette til å bli en minnerik tur. Det er «uendelige» muligheter for å gå lengre, både i spor og utenfor både vinter som sommer så det er bare å komme seg ut!
