Jeg setter så utrolig pris på å få oppleve alt dette og jeg blir ikke lenger slått ut av å kjenne at jeg har hele følelsesregisteret. Fra det mørkeste til det lyseste. Det var en gang det var slitsomt med alle disse følelsene, men med alderen har jeg altså lært meg å sette pris på hele registeret. For – for å bruke en klisje – uten mørket er det heller ikke noe lys! Og de aller aller fleste dagene er skinnende lyse.
Tredje juledag våknet jeg til vekkeklokken. Fortet meg opp og kokte kaffe. Pakket og kom meg av gårde i tussmørket. Målet var å komme opp på Marifjell sammen med sola, på ski.
Jeg, som har hatt en leveregel på at jeg ikke går ut dersom det er mer enn 8 kuldegrader rakk heldigvis ikke å sjekke temperaturen før jeg dro. Jeg ble faktisk ikke oppmerksom på den før jeg var nesten fremme. Da var det 16,5 kuldegrader. Men, det var ikke noe alternativ å snu. Der og da var jeg ikke mest bekymret for kulden, men for skismøringen! Jeg hater bakglatte ski og jeg har ikke felleski. Jeg har bestemt meg for å vente med å eventuelt kjøpe nye ski, til jeg ser om jeg faktisk gjennomfører en hel skisesong. Blå Swix funket som en kule!
Dette var før jeg hadde fått kjøpt meg hodelykt men det var så hvitt og det begynte å lysne da jeg la i vei. Det var ingen andre i løypa og jeg hørte at det knitret for hvert stavtak. Selv om gradestokken viste iiiiskaldt, var det vindstille og jeg må innrømme at jeg tror ikke jeg kjenner så stor forskjell på 8 og 16 kuldegrader. For å rekke å komme meg opp før solen måtte jeg også holde tempoet oppe.
Det er bratt opp til Marifjell. I flere partier er det ikke løyper, for når man skal ned igjen må man ploge. Litt over halvveis åpner skogen seg til en helt fantastisk utsikt. Der så jeg langt forbi Eidsvoll og Mistberget og himmelen begynte å bli farget av solen. Videre oppover går det igjennom en ganske tett eventyrskog med tung snø på trærne, før de siste kneikene opp. Da det var et par hundre meter igjen til toppen stoppet jeg opp og snudde meg mot øst, hvor solen kom opp over tretoppene.
Hele himmelen eksploderte og skogen badet i gull.
Da skal man være på grensen til følelseløs for å holde tårene igjen, tenker jeg. Jeg ble helt overveldet over stillheten, snøen og solen. Jeg måtte bare stå og ta det innover meg en god stund før jeg tok de siste meterne opp til toppen. Der står det en liten hytte og et utkikkstårn. Jeg tok med meg thermosen opp i tårnet – snurret sakte rundt og nøt 360 grader fantastisk utsikt. I alle himmelretninger. Jeg tror jeg aldri har drukket så god kaffe.
Da det begynte å bli litt kaldt klatret jeg ned og kom meg inn i hytten. Fikk fyr på svartovnen og varmet opp ostesmørbrødene. Kikket ut av de vinduene med snøroser og nøt stillheten. Etter hvert trampet det på trappen og flere folk kom inn. De ble jo kjempefornøyde for varmen som begynte å spre seg. Noe så hyggelig. Å sitte der og slå av en prat. Snakke om den fantastiske morgenturen og hvilken vei vi skulle velge tilbake.
Turen tilbake er bratt og heldigvis var det nysnø til å ploge i. Med frisk luft i kinnene kunne jeg suse nedover bakkene.
Målet mitt for denne vinteren var å finne igjen vinter- og skigleden. Jeg er “frelst”. Tenk at dette ligger så og si rett utenfor døren. Jeg kan bare spenne på meg skiene og gå ut. Nå gleder jeg meg bare til neste tur.
