For at turen ikke skulle bli alt for lang valgte jeg meg en blåmerket sti fra Mortensrud til Smalvann i Østmarka, Oslo. En fin lett sti å gå på.
Da jeg kom frem til vannet begynte letingen etter den perfekte campen. Ville egentlig våkne med sol på teltduken i tilfelle det skulle være kaldt på morgenen, men valgte å nyte de siste ettermiddagssolstrålene i stedefor. Etter noen netter i telt finner man noen små knep slik som valget mellom kveldssol eller morgensol, hvis man ikke har begge deler.
Etter teltet var satt opp, huset «innredet» og middagen på stek begynte jeg å reflektere over hva neste ting jeg kunne finne på. Hadde jeg vært hjemme ville jeg slått på tvn og gravd med ned i sofaen. Nå sitter jeg på liggeunderlaget lent opp mot ett tre og stirrer ut over vannet. Hva gjør man egentlig på telttur alene når middagsmaten er inntatt og du sitter der uten tvn og helgeunderholdningen?
Bålforbudet var enda ikke over så å sitte og stirre inn i flammene kunne jeg ikke. Dere rutinerte teltere har sikkert mange gode tips til kveldsunderholdning. Del dem gjerne med oss! Jeg hadde derimot tatt med meg strikketøyet. (Det må være første gang ever jeg har tatt med strikking i marka) Dermed fortsatte jeg å strikke på pannebåndet til jeg ble lei og krøp inn i teltet. Kunne jo selvsagt tatt med ei bok, men det var ikke i mine tanker da jeg pakket.
Jeg valgte å sove uten sov-i-ro i ørene noe jeg stort sett alltid gjør på tur. Dette gjorde jeg for å være litt «på vakt”. Bare sånn just in case.
Det var ikke den beste søvnen denne natten, det skal sant sies. Jeg ble liggende å høre på absolutt alle lyder utenfor teltduken. En fugl skriker for full hals. Er det noe faretruende i nærheten? Er det en orm som truer den, en ulv eller en elg? Apropos orm, rett etter jeg hadde slått leir så jeg en stålorm komme svømmende mot meg. Jeg fikk ikke tatt bilde av den da jeg var mest opptatt av å jage den på land ett annet sted enn ved campen min. Tror kanskje ikke dette hjalp så veldig på roen i etterkant da jeg i en time ble sittende å se over skuldra og så for meg alle grå pinner som ormer. Joda fantasien blir livlig det kan sant sies.
Da jeg våknet søndags morgen og det gikk oppfor meg at natten er over og at jeg har faktisk hadde hatt min første alenenatt i marka kjente jeg på den gode mestringsfølelsen, men samtidig tenkte jeg; hvorfor har jeg drøyet dette så lenge?
Tror det ligger i psyken. Jeg måtte venne meg til tanken over tid helt til den er ferdig kvernet. Jeg har lest så mange innlegg om å ta det første steget om å dra på telttur alene og hvor lett det egentlig var. Ja det er lett når en endelig tør ta steget, men tiden før er vanskelig. Jeg brukte lang tid på å venne meg til tanken. Det er jo ikke skumle menn (som vi er blitt skremt med) som er det farligste med skogen. Mulig det er tanken på å være alene og hvis noe uventet skulle oppstå. Ikke vet jeg, det er bare en refleksjon jeg har. Rutinerte teltere vil neppe tenke over denne tanken og heller ei hvorfor dørstokkmila er så lang for å dra ut på telttur alene. Men når en gang på gang blir fortalt at en ikke må dra på tur alene for det er skummet, underbygges denne tanken i stedefor at man blir heiet på og sier «så tøff du er som drar på tur alene». For hva er egentlig så farlig med å dra på tur alene?
Og hvis du lurer så gnoflet jeg i meg rubbel og bit av både mat og snop. Selv det gamle gummigodteriet som hadde ligget i matposen min over lengre tid ble borte og som jeg aldri trodde skulle bli spist.
